livet - sårbart

Livet er utrolig sårbart. I det ene øyeblikket kan en du elsker stå foran deg, i det neste kan denne personen være død. Alle mulige tanker fyker gjennom hodet: skulle ikke kranglet så mye, skulle vist at jeg var mer glad i han/henne osv. De som sitter igjen blir fylt med et tomrom som aldri fullt kan bli fylt opp. Det vil alltid være litt rart å, f. eks, gå inn i leiligheten personen bodde i og ikke se at de gjør det de pleide å gjøre... Fler personer blir drept av muldyr vært år enn det dør i flyulykker. Dette er bare et av eksemplene på at det ikke går an å gardere seg på noen måte mot å dø... De fleste ulykker skjer i hjemmet sies det, jeg tviler ikke... Men, når ulykken, eller det lenge "ventede" inntreffer, kan ingenting gjøre dette tapet lettere å bære. Man trenger en periode for seg selv, eller kanskje helst med noen man kan snakke om dette med. Da er det bare så trist at det faktisk finnes folk der ute som aldri har opplevd dette og kan komme med kommentarer som: "det finnes folk som har det værre enn deg!". Ja, det er sant, fra en totalt utenforståendes ståsted så gjør det det. MEN! Har man det fært, så har man det fært. Om det er på grunn av krig, sult, depresjon, eller tap av en man er glad i, så spiller ikke dette noen rolle! En er alikevel fanget inne i en spiral av tristhet og savn. Dette endres ikke... Så å si at "det finnes folk som har det værre enn deg!", blir ikke bare håpløst upsykologisk, men viser også at en har en latterlig dårlig evne til å sette seg inn i andre personers følelser. Ens eget lille helvete, er et helvete uansett hva det omhandler... Husk det...

Facebook, bekjentskaper

Ja, så har det skjedd igjen... En person, viss navn skal være unevnt, har lagt meg til på facebook... Hyggelig tenker du? Ja sier jeg... Problemet derimot starter da jeg ser hvem denne personen er og det demrer for meg at jeg ikke vet hvem det er! Etter litt research finner jeg det til slutt ut, det er en person jeg aldri har snakket med! Hvorfor har folk denne trangen til å legge til folk som venner? Skal man legge til alle man legger øyne på bare for å fylle opp vennelisten sin? Uansett, så kommer dagen etter og jeg ser unevnte person, hva skjer? Ja, du kunne kanskje gjette deg til det? Vedkommende hilser ikke... Like pinlig hver gang, en gjør seg klar til å hilse, bare for å oppdage at man blir totalt oversett. På den måten at en faktisk vet at det skjer med vilje. Så da står man der med lua i hånda og ser ut som en dust, flaut. Vel, nå har jeg ikke noen ting i mot å ikke hilse på folk som jeg jo i utgangspunktet ikke kjenner, som i dette tilfellet, men når man liksom skal være "venner" så kan man i alle fall ofre et hei. Eller så kan man spare seg den friend requesten...

En annen ting jeg ville ta opp; er nok en pinlig situasjon jeg er sikker på at vi alle har opplevd. Scenario: en går langs en rett vei på et stykke når man i enden ser en bekjent, det er ofte det værste. Jeg er, som kanskje notert, tilhenger av å hilse. Denne situasjonen, om dere ikke allerede vet det, er altså noe av det værste man kan oppleve i løpet av en helt ordinær dag... For hva kan man gjøre? Se ned i bakken helt til en er på hilse-avstand? Inndirekte da late som om en ikke ser bekjentskapet selv om en vet at personen så at du så han/henne? Dette blir en uutholdelig situasjon som en helst vil løpe i fra... Det andre alternativet er ikke så mye bedre... Se opp, rett inn i øynene på bekjentskapet, smile og fortsette på ferden helt fram til hilse-avstand. Dette kan minne om Jack The Ripper på tokt og er ikke en behagelig opplevelse... Så hva kan en gjøre? Det finnes rett og slett ikke noen god oppskrift på dette, den beste er riktignok denne:
1. Ta 1 stk. hode, pek i bakkerettning
2. Bruk 2 stk. øyne
3. 1 teskje opptitt
4. Registrer vedkommende i ca 2 sekunder, til gjennomregistrert
5. Fortsett nedtittingen til dere er på hilse-avstand
6. Server hilsenen

Det var det, nyt...

Ferie, deilig?

Det er hevet over en hver tvil at ferien kommer som gudesent hver gang. Vi får en pause fra hverdagens kjas og mas og kan fokusere på oss selv og de som er nær oss. Vi kan slappe av... Eller kan vi egentlig det? Det slår ikke feil, med hver høytid følger det, for mange av oss i alle fall, et krav om å delta på forskjellige aktiviteter... Om dette er familieselskaper, hytteturer eller bare god gammal dags festing, har de alle en ting til felles: det er til dels slitsomme tidsfordriv. Ikke misforstå, jeg nyter ovenfornevnte minglinger like mye som den vanlige mann i gata, men, jeg har etterhvert innsett at dette er som før nevnt, tidsfordriv. For hva skjer når du kommer hjem fra jobb eller skole for å nyte disse kjærkomne fridagene? Det tar to timer også kjeder du deg... Ikke sånn kjedsomhet man opplever en onsdag uten noen ting på tv, men ordentlig rastløshet. Dette har de fleste opplevd en gang for mye, så vi begynner i god tid i forveien å planlegge sammenkomster. Bra! Men! Etter, som jeg selv kan skrive under på, flere dager med fyll, sene kvelder eller liknende, så er man like sliten/"pumpa" som da man kom inn i ferien. Tankene om å sitte med en god bok, kanskje foran peisen, eller for den saks skyld, om været tillater det, ute på terassen med en deilig drink i hånden, faller i grus... Og før du vet ordet av det, så er ferien over og man sitter igjen i kontorstolen eller forelseningssalen på autopilot. Det er DA du trenger ferie...