livet - sårbart

Livet er utrolig sårbart. I det ene øyeblikket kan en du elsker stå foran deg, i det neste kan denne personen være død. Alle mulige tanker fyker gjennom hodet: skulle ikke kranglet så mye, skulle vist at jeg var mer glad i han/henne osv. De som sitter igjen blir fylt med et tomrom som aldri fullt kan bli fylt opp. Det vil alltid være litt rart å, f. eks, gå inn i leiligheten personen bodde i og ikke se at de gjør det de pleide å gjøre... Fler personer blir drept av muldyr vært år enn det dør i flyulykker. Dette er bare et av eksemplene på at det ikke går an å gardere seg på noen måte mot å dø... De fleste ulykker skjer i hjemmet sies det, jeg tviler ikke... Men, når ulykken, eller det lenge "ventede" inntreffer, kan ingenting gjøre dette tapet lettere å bære. Man trenger en periode for seg selv, eller kanskje helst med noen man kan snakke om dette med. Da er det bare så trist at det faktisk finnes folk der ute som aldri har opplevd dette og kan komme med kommentarer som: "det finnes folk som har det værre enn deg!". Ja, det er sant, fra en totalt utenforståendes ståsted så gjør det det. MEN! Har man det fært, så har man det fært. Om det er på grunn av krig, sult, depresjon, eller tap av en man er glad i, så spiller ikke dette noen rolle! En er alikevel fanget inne i en spiral av tristhet og savn. Dette endres ikke... Så å si at "det finnes folk som har det værre enn deg!", blir ikke bare håpløst upsykologisk, men viser også at en har en latterlig dårlig evne til å sette seg inn i andre personers følelser. Ens eget lille helvete, er et helvete uansett hva det omhandler... Husk det...